Migrenelivet

(2018)

Jeg har slitt med migrene i over 10 år. Noen perioder har det vært fullt levbart, andre perioder ikke. Nå føles det ut som om jeg går mot en ny periode av sistnevnte. 

I 2015 ble jeg gravid for første gang. Graviditeten var nøye planlagt, for jeg kunne verken ta anfallsmedisin eller forebyggende medisin når jeg skulle bære fram et nytt liv.

Jeg var veldig nervøs når tiden var kommet for å slutte på de faste medisinene. Heldigvis gikk det bra. Vi ble fort gravid, og det viste seg at jeg var den heldige sorten som mistet migrenen under svangerskapet.  

Ett og et halvt godt år

Til tross for føtter så hovne at jeg nesten ikke kunne gå i annet enn Birkenstock-sandaler og hormonelt utslett i ansiktet, har jeg aldri vært friskere.

Det var en befrielse å kunne gjøre hva jeg ville, sove når jeg ville, spise når jeg ville, være ute selv om det var skarp sol, være i familieselskap med høylytt prat og folk som hadde på seg parfyme, gå på fjellet og bli helt utslitt, alt uten å bli straffet i etterkant med et migreneanfall, slik jeg vanligvis ble. 

Også etter graviditeten holdt migrenen seg borte en god stund. Totalt fikk jeg omtrent ett og et halvt år med fred fra monsteret som vanligvis bruker å legge seg opp i alt jeg gjør i løpet av en dag. Men så snudde det. 

Det begynte med at jeg fikk mer og mer hodepine, men ikke mer enn en paracet kunne fikse. Etter hvert ballet det på seg, og jeg måtte begynne med de vanlige anfallsmedisinene mine igjen. Jeg var heldigvis ferdig å amme, så jeg slapp å forholde meg til den problemstillingen. 

I starten var det ikke så ille. Anfallene var relativt svake, og medisinen funket bra. Likevel valgte jeg å starte opp igjen med botox-behandling, for jeg skjønte hvor det bar. 

Tilbake på botox

Mens jeg skriver dette innlegget skal jeg til på min tredje runde med botox. Denne uken har jeg hatt 5 migrene-dager på rad. Likevel har jeg vært på jobb alle dagene, deltatt på kokkekurs, og vært i familiemiddager og konfirmasjon. I dag skulle være nok en familiedag med grilling, men jeg måtte se meg slått og kaste inn håndkleet. 

Fra klokken 11.30 til nærmere 18.00 lå jeg på soverommet med støydempende headset, bind for øynene, etter å ha satt en sprøyte på meg selv i låret. Dessverre ble jeg ikke slått helt ut av medisinen, så jeg ble liggende halvveis i koma, med alle muligens rare tanker som fløy gjennom hodet. 

Mest av alt gikk tankene til hvordan det vil bli fremover. Utviklingen etter svangerskapet lover ikke bra. Jeg har vært der før, så jeg aner hvor jeg er på vei. 

Hva gjør jeg feil siden jeg får så mye migrene?

Jeg er på vei til å nesten konstant gå rundt i en migrenerus, enten av smerte eller medisiner som jobber seg gjennom kroppen. Jeg er på vei til å ikke klare å fungere 100 % lenger som mamma, og heller ikke som kone, familiemedlem eller arbeidstaker. 

Jeg er på vei til å nok en gang føle meg helt maktesløs over smertene som gang på gang tar kontroll over meg og styrer livet mitt. 

Perioder med mye migrene får meg alltid til å analysere hverdagene mine. 

Det at jeg stadig får migrene må jo være min feil? 

Jeg stiller spørsmålstegn ved absolutt alt jeg gjør, for å prøve å finne en forklaring på hvorfor migrenen kommer og ødelegger nok en dag.

La jeg meg for sent?
Var det fordi søvnen ble avbrutt av hunden som måtte slippes ut i hagen midt på natta for å gå på do?
Spiste jeg ikke bra nok frokost?
Ble det for lenge mellom frokost og lunsj?
Har jeg glemt å drikke vann i dag?
Har jeg drukket for mye kaffe?
Var det fordi jeg glemte solbrillene da jeg kjørte til jobb i morgensolen?
Eller kanskje fordi jeg var for kald på morgenen når jeg gikk fra bilen og inn på kontoret? Kanskje det var fordi jeg grua meg til et kundemøte?
Eller fordi jeg stresset med å hente i barnehagen, fordi jeg syns han får så lite tid hjemme med oss foreldra i hverdagen? 

Angsten for nye migreneanfall

Jeg føler allerede på angsten som jeg kjenner så godt igjen fra forrige runde da det var ille. Den er der nesten konstant. 

Angsten for at heller ikke denne dagen blir smertefri.

For at jeg heller ikke denne dagen skal kunne ta meg en tur med hunden etter leggetid for minstemann.

For at jeg heller ikke denne dagen skal føle at jeg har noe energi til overs å bruke på annet enn det absolutt mest nødvendige i hverdagen.

For at jeg heller ikke denne dagen skal komme til å klare å la være å bli sur over småting, fordi jeg er drit forbanna og lei av å gå rundt og kjenne på den jævla migrena ta over livet mitt. 

Og for at jeg heller ikke denne dagen skal jeg klare å finne en løsning.

Xoxo
ei som lever #migrenelivet