Migrenelivet

Så fort jeg føler at ting går riktig vei, blir jeg stressa.

Nå har har jeg hatt 5 dager på rad med tilnærmet lik ingen smerter i hodet. Dette er noe som nesten aldri skjer meg. Og da begynner jeg å tenke:

Betyr dette kanskje at jeg er ”kurert” for migrenen?
Hva vil det i så fall si for hvordan jeg kan leve livet mitt?
Vil de rundt meg forvente at jeg skal fungere som en ”normal”, frisk person?
Vil jeg kunne jobbe 100 %?
MÅ jeg jobbe 100%?

Men jeg vet jo egentlig at jeg gjør en generaltabbe ved å la disse spørsmålene få ta plass i bevisstheten min. For det er jo en grunn til at det går bra akkurat nå, og det har ingenting med magisk form for kurering å gjøre.

Kroppen kunne ikke gitt et mer tydelig signal

Den siste måneden har jeg vært 100 % ute i AAP. Jeg har rett og slett sluppet taket i ”alt” og hatt bare et punkt på to do-lista, nemlig å hvile.

Jobben er sagt opp, så den slipper jeg å ha dårlig samvittighet for, for første gang på x antall år. Og i kjølvannet av dette kom det en ny nakkehodepine med ekstreme smerter, som ikke lot seg medisinere.

Kroppen min kunne ikke gitt meg et tydeligere signal på at det nå var på tide å roe helt ned og lytte til den.

Frykten

I starten kjempet jeg mot nakkehodepinen med nebb og klør, helt besatt på at det måtte være noe som kunne få roet ned smertene, enten det var nerveblokade, kiroprator, massasje eller akupunktur. Jeg fikk dempet de nye symptomene, men borte ble de ikke.

Frykten for at dette var mitt nye liv, var stor. At jeg var dømt til et liv med ikke bare
kronisk migrene, men også en heftig nakkehodepine jeg ikke fikk medisinert bort, var vanskelig å holde ut.

Tanker er ikke fakta

Jeg ble redd. Og redselen gjorde at tankene spant slik at det til tider var et stort kaos i hodet av både smerter og vonde tanker. Jeg måtte jobbe mye med meg selv for å klare å komme ut av tankekjøret.

Blant annet sa jeg til meg selv:

”Selv det føles håpløst ut nå, vil det ikke si at det er håpløst. Det er bare tankene mine som forteller meg dette, og tanker er bare tanker, de er ikke fakta.”

Slutt å jakte

Etter hvert klarte jeg å pause tankene mine, og finne hvile, til tross for at
nakkehodepinen, og innimellom også migrenen, fortsatt var en stor del av hverdagen min.

Jeg tenkte ikke at ”Når smertene forsvinner skal jeg bruke gjøre slik og sånn”, og la googlingen på hylla. Jeg sluttet å jakte nye behandlinger, og slo meg til ro med at ”slik er det akkurat nå”. Så prøvde jeg å finne noe som kunne gjøre dagen god for meg, om det så var en kaffekopp i sola, eller å klare å lese litt i en bok.

Det var etter dette at smertene sakte med sikkert begynte å slippe taket. Og det er der jeg er nå, så smått panisk fordi jeg lurer på hva skjer nå, hvis jeg faktisk blir bedre.

Hva innebærer det?

Det er lett å la tankene forsvinne foran deg og ta deg med til fremtiden. Enten det er bekymringer eller drømmer. Jeg vet at jeg har stor frykt for smertene mine aldri skal gå over. Jeg er også klar over at disse tankene ikke hjelper meg. Og det gjør heller ikke jakten på en kur, eller et smertefritt liv.

Vær ærlig med deg selv

Er det noe jeg kan lære av denne tiden jeg nå har vært gjennom, med både migrene og en ekstrem nakkehodepine, så må det være verdien av å slippe taket.

Og da mener jeg for all del ikke å ”gi opp”. Jeg mener å være ærlig med meg selv og akseptere hvordan det er her og nå.

Akkurat her og nå er situasjonen min at jeg fremdeles har kronisk migrene, selv om jeg de siste ukene har hatt mye mindre anfall. Nakkehodepinen er bedre (*bankibordet*) og plager meg ikke like mye som tidligere.

Og grunnen til at det nå, generelt sett, går bedre, er ikke fordi jeg er på vei til å bli kurert. Det er fordi jeg tar hensyn og aksepterer det som er her og nå. Jeg legger til rette for mye hvile, tilpasset aktivitet og påfyll av ting som er bra for meg.

Jeg har hatt migrene i snart 20 år, og for første gang setter jeg for alvor meg selv og familien min først, og det føles godt.

Jeg er ikke migrenen min

Jeg kan med 100 % sikkerhet si at dersom jeg hadde startet å jobbe igjen i dag, ville ikke denne trenden fortsatt. Det er jo logisk at når jeg legger til rette for og tar nødvendige hensyn til sykdommen min, vil det gå bedre. Men det vil ikke si at jeg er kurert og skal kaste deg rundt å starte et ”normalt” liv igjen med jobbing 5 dager i uken.

Så får det heller være at jeg ikke har en betalt jobb akkurat nå. At jeg er 100% naver, med usikre fremtidsutsikter. Det er situasjonen sånn den er her og nå, og det må jeg akseptere. Så håper jeg at jeg har god nok karma til at alt vil løse seg på sikt, på en måte som er bra for både meg og sykdommen min.

For det er viktig å huske på! Jeg er ikke sykdommen min. Jeg er meg! Og tilfeldigvis har jeg har en sykdom som jeg må ta hensyn til.

Å akseptere dette vil ikke si at jeg gir opp og lar sykdommen ta over livet mitt. Å
akseptere dette er den beste måten å kunne skape et godt liv for meg selv og mine
nærmeste.

Xoxo
ei som lever #migrenelivet