Migrenelivet

Noen dager kjenner jeg noe som minner om et plutselig slag i magen. Det er nesten som jeg mister litt pusten når det går opp for meg hva den nærmeste fremtiden min trolig kommer til å innebære. 

Uføretrygdet i midten av 30-årene. Trolig 100 %. 

Jeg klarer nesten ikke skrive det uten å få tårer i øynene. 

Tenk om jeg gjør en feil?

Bekymringene er mange, og dukker stadig opp på besøk i topplokket.

• Tenk om jeg gjør en feil? 
• Tenk om jeg bare må holde ut litt til, så finner jeg en medisin som gjør meg mye bedre?
• Tenk om jeg blir ensom når jeg ikke har et kontor og kolleger å gå til?
• Tenk om jeg blir bedre om noen år og vil prøve meg på arbeidslivet igjen, men ser at jeg er helt utdatert og ingen kan ha nytte av meg?
• Tenk om alle begynner å tenke annerledes om meg nå som jeg er ufør?
• Tenk om jeg blir lat av å ikke ha en jobb å gå til? At jeg lager så rolige hverdager for meg selv, at når jeg først skal gjøre noe, så har jeg mindre kapasitet, fordi jeg er vant til å ha det så rolig, og dermed blir enda mer verdiløs?

Den siste der var litt dramatisk, men det å gå mot en uføregrad føles faktisk for meg som å miste min verdi. Og jeg vet det er noe jeg må jobbe med.

 

Karriere tross et liv styrt av migrenen 

I løpet av ungdomsskolen ble det klart for meg hva jeg ønsket å bli når jeg ble stor. Det var en utdanning som krevde gode karakterer, så jeg jobbet hardt gjennom hele videregående for å kunne nå målet. 

Jeg klarte å komme inn på skolen og linjen jeg så sterkt ønsket å gå på. Jeg fullførte bacheloren min og startet arbeidslivet med friskt mot og en heftig migrene. 

Etter et års tid ble det klart at jobben ble for krevende, jeg måtte finne meg noe litt roligere med mindre turnus, mindre vakter til alle døgnets tider, hvis jeg skulle klare å stå i jobb.

Min nye jobb ble i samme bransje, men i en annen type stilling. Det funket en stund, men det tok ikke lang tid før jeg igjen måtte bli delvis sykemeldt. 

Etter noen år valgte jeg å bytte karrierevei og startet å jobbe i et selskap i rask vekst. Her fikk jeg til og med tilbud om å kjøpe meg inn, noe jeg takket ja til og følte meg veldig stolt over. 

Tross den veldig krevende helsesituasjonen min hadde jeg faktisk klart å skape meg en karriere. 

En komplisert situasjon – Jeg valgte å gå

Men stoltheten fikk ikke vare. 

Migrenen tok over en stadig større del av hverdagen min, og jeg måtte nok en gang bli delvis sykemeldt. Det jeg trodde skulle være en sykemelding på noen måneder slik jeg kunne hente meg litt inn igjen, ble til flere år. 

Det ble en komplisert situasjon. Jeg valgte å selge meg ut og si opp, og nå sitter jeg her og venter på avklaring rundt uføresøknaden min. 

“Hva jobber du med?”

Noe av det første vi snakker om når vi møter nye mennesker er: Hva jobber du med?

I vårt samfunn legger vi en stor del av vår verdi som menneske i jobben vår. Hvordan vi bidrar til samfunnet og hvor høyt oppe på karrierestigen vi kommer. 

Hva skjer da når vi ikke lenger kan jobbe?

Det er ikke rart at mange sykemeldte eller uføre føler seg verdiløse når sykdommen tar overhånd og presser dem ut av arbeidslivet. 

Selv føler jeg meg ganske lost. 

For hvis jeg ikke kan jobbe, hva er verdien min da?

Jeg spiller en rolle

Heldigvis har jeg barn, og jeg føler på en stor takknemlighet for det. For hadde jeg visst at fremtiden min trolig kom til å innebære et liv styrt av sykdom, så vet jeg ikke om jeg hadde tatt sjansen på å sette nye liv til verden…

Men nå har jeg i alle fall den, mammarollen, som holder meg gående og gir meg en form for mening i en ellers litt meningsløs hverdag med mye smerter og tunge tanker. 

For jeg vet at for barna mine spiller det ingen rolle om mamma jobber eller ikke. 

For dem spiller det en rolle at mamma kan være med å se på fotballkamp eller danseoppvisning. 

For dem spiller det en rolle at mamma har overskudd nok til å huske å ta med ekstra god matpakke og sitteunderlag når det er turdag.

For dem spiller det en rolle at mamma kan møte dem i døra med en klem når de kommer hjem, istedenfor å ligge i et mørkt rom med en ispakke på hodet fordi hun har brukt opp dagens krefter og litt til på jobb.

 

En ny hverdag med nye tanker

Det er ikke bare hverdagen min som har blitt annerledes nå som jeg plutselig står her uten et kontor å dra til om morgenene. Måten jeg tenker på må også omstilles.

Jeg øver meg på å se det gode i situasjonen, selv om den overhode ikke er slik jeg ønsket at livet skulle bli. 

At jeg nå kan ta med tid til å komme meg gjennom et migreneanfall, og utmattelsen i etterkant, uten å ha dårlig samvittighet for alt som burde blitt gjort på jobb. 

At jeg kan fokusere helt og fullt på ting som gjør meg godt, uten å føle at det må komme i andre rekke etter jeg har vært til nytte på arbeidsplassen.

At jeg kan skape gode minner sammen med folk jeg er glad i, uten å være redd for at det vil utløse migreneanfall som gjør at jeg ikke kan jobbe dagen etter.  

At jeg kan bruke mer tid på å være mamma, istedenfor å bruke all min energi på jobb. For det har jeg smertelig erfart at det faktisk er ingen som kommer til å takke deg for. 

Xoxo
ei som lever #migrenelivet